Sølvstufossrittet ved Sarpsborg er et av de mer teknisk krevende maratonrittene i Norge, og det burde således passe meg ganske bra.
Det var likevel litt tilfeldig at jeg stilte opp, men for min del var det eneste mulighet til å få kjørt et maratonritt før Ultrabirken (UB). Rittet skulle derfor brukes til både å teste dekk, spiseregime samt løpstaktikk. Det som skulle testes ut var:
- Raven 2.2 dekk på vått og teknisk føre.
- På Lillehamer-Oslo spiste jeg hver halvtime (gel eller bar). Nå skulle jeg forsøke det samme i terrengritt. Jevn spising blir helt essensiellt på UB, hvor jeg fort skal være ute i over åtte timer.
- Fylling av flaske underveis. Jeg startet bare med en flaske, og planen var å drikke så mye jeg ville, og heller fylle flasken på en matstasjon.
- Jeg mistenker at jeg ofte starter litt for rolig i ritt, og kjører meg jevnt og trutt oppover. Denne gangen skulle jeg forsøke å henge med teten fra start, og se hva som skjedde.
Kjøringen fra Oslo gikk unna på en drøy time, og jeg fikk en grei oppvarming. Eliten startet for seg, og så var det vår tur. Uvanlig lite knuffing om startposisjoner gjorde at jeg enkelt fikk stilt meg i 2. startledd. En kilometer med masterstart bak motorsykkel skaper stor strekk i feltet, men jeg sitter med i tetpuljen, pulsen er dog i høyeste laget og etter tyve minutter skjønner jeg at dette går for fort.
Jeg slipper puljen og får pulsen litt ned. Dessverre medfører dette at neste tog med ryttere suser forbi og jeg har brent av for mye krutt til at jeg orker å legge meg på hjul.
I første terrengparti er det mange ryttere foran meg, flere er engstelige på det våte føret og det blir mye kaos. Jeg klarer å kjøre meg opp noen plasser, og ligger for meg selv når jeg kommer ut på grusen igjen. De neste par timene kjører jeg i fra i terrenget og blir tatt igjen på grusen, men det er stort sett den samme gruppen jeg kjører med. Etter to timer er det ett lang asfasltstrekke og jeg møter virkelig veggen. Gruppa drar ifra, det er motvind, jeg har vondt i ryggen - tvilen om hvorfor jeg driver med dette kommer sigende. Likevel ER jo dette det morsomste jeg vet, og jeg SKAL jobbe meg til mål.
De neste to timene ser jeg knapt en eneste rytter, de som er raskere enn meg er foran, de som er tregere er bak. Jeg tråkker og spiser jevnt og trutt. Jeg er så ensom at jeg lurer på om jeg har kjørt feil, men jeg passerer blide og flinke løypevakter jevnt og trutt. Jeg passerer skiltet med 10 km igjen, og i en sugende grusmotbakke kommer det to ryttere snikende, den første rekker å passere meg før vi svinger inn på et langt stiparti. Dette tenner meg til en siste kraftanstrengelse, jeg girer opp på storeskiva og suser ifra. Slutten består en lang og bratt grusklatringen og mye flytsti. Midtveis i bakken ser jeg de to ta kraftig innpå, og på slutten har førstemann nesten hjulet mitt, men så er det sti igjen, og jeg skjønner jeg har taket på ham. Litt dårlig merking gjør at jeg kjører noen hundre meter for langt på slutten, men dette endrer ikke resultatlisten og koster meg bare et snaut minutt.
Det var virkelig godt å komme til mål, og det var både brus og burgere til deltagerne. At regnet først begynte etter at jeg var kommet til mål var også en bonus! Men grådig sliten, det var jeg.
Jeg ender på en 7. plass i klassen, med sluttid 4:32:23. Fornøyd med plasseringen, men ikke helt fornøyd med egen innsats.
Oppsummering av testing:
- Raven fungerte supert, selv på vått føre. Så lenge det ikke er for mye stein i løypa er dette nå mitt førstevalg til ritt, uansett hvor vått det er.
- Jeg fikk gjennomført spiseplanen min, men det krevde mye disiplin denne gangen også.
- Jeg fylte flasken en gang underveis, og de hadde klare et litersbeger på matstasjonen så gikk veldig rask å fylle. Håper de er like flinke på UB.
- Den harde starten var ikke noen suksess. Det ble veldig tungt etter to timer, og jeg er ganske sikker på at det ville gått fortere totalt sett med en litt roligere start. Jeg slapp også så tidlig at jeg ikke fikk glede av god plassering i første terrengparti.
